Kære alle læsere! Jeg beklager at dette indlæg kommer så sent op! jeg håber at du/i vil nyde det som er skrevet af den norske del af masanga´s venner.
Det er vinter og kaldt i Oslo, femten minusgrader og snø. Og snart er det jul. Jeg gleder meg til å bake pepperkakehus med småsøsknene mine, til å høre på julemusikk og å gå på ski med familien. Å fyre i peisen og spise god mat. Pynte juletre og legge julegavene under treet.
Julegaver. Hvor enn jeg går og hvor enn jeg ser blir jeg bombardert av plakater og TV-reklamer med elektroniske, skinnende og fantastiske julegavetips. Hva skal jeg gi i år, undrer jeg. Hva ønsker du deg til jul, spør mamma.
Så tenker jeg på jula i fjor. Da befant jeg meg midt i jungelen i Sierra Leone. Der jobbet jeg i et halvt år som frivillig legestudent ved ernæringsklinikken på sykehuset. Det ble en annerledes advent og en annerledes jul. Man får ikke helt julestemning med 30 grader, stekende sol og palmetrær. Men jul ble det. En riktig god afrikansk jul.
Å være frivillig i Masanga har gjort noe med meg. Jeg vet ikke om noen andre har merket det på meg. Jeg kan heller ikke selv sette fingeren på hva som er annerledes. Dette skrev jeg i bloggen min ca 2 uker etter ankomst i Masanga:
”Mac´en min er død, av ukjent årsak. Jeg får av den grunn kanskje ikke skrevet her så ofte og så mye som jeg hadde ønsket. Får derfor dessverre heller ikke lagt ut bilder (det er det ikke sikkert jeg hadde fått til uansett p.g.a. dårlig internettilgang). Det var utrolig irriterende, frustrerende og nesten litt trist.”
Jeg satt midt i jungelen og syntes synd på meg selv. Ja, det var så ille at jeg nesten begynte å gråte.
”Men så går jeg visitt på ernæringsklinikken, på vei hjem hilser og vinker jeg til de smilende barna som bader i elva. Jeg snakker med James i “kiosken”, som alltid spøker og “wish you the most most welcome and hope you will enjoy Masanga very very much”. (…) Mitt nesten-katastrofale problem er upraktisk. Lille Ibrahim på 2 år som ble innlagt i går er alvorlig underernært og har malaria. Hans problem handler om å overleve. Jeg håper han gjør det.”
Det gjorde han – heldigvis.
Hendelser og kontraster som disse fulgte tett resten av oppholdet. Det var ikke alltid lett, men jeg er glad for alt jeg har vært så heldig å få oppleve.
I jula i fjor ga jeg ingen julegaver og jeg fikk ingen julegaver. Men arbeidet ved sykehuset ble min gave til dem. Selv var jeg så heldig å bli kjent med det lille afrikanske landsbysamfunnet og de gjestfrie, tapre og livsglade menneskene som bor der. De lærte meg så uendelig mye, uten å vite det. Det er den største gaven jeg har fått.
God jul!
Silje Lehne Michalsen,
Masangas Venner i Norge
